Animalske Pukkverk

Opprinnelig skrevet til HSHK`s blad Slædesporet i 94.En tragikomisk epistel om  steinspising, et meget vanlig problem hos trekkhunder (og andre hunder)
 

Det var en gang en liten, sjarmerende polarmygg som het Snoka. Navnet fikk hun allerede ved 5-ukers alder, for mens de to brødrene hennes overstrømmende stimlet rundt på fanget mitt, cruiset Snoka som en liten støvsuger bortimellom og bakimellom kjøkkenmøblene på jakt etter noe spennende og helst spiselig.

Hun vokste opp til ei lita reke på 14 kg, ingen super trekkhund, men brukbar som treningsleder. Sine beste kvalifikasjoner hadde hun som skapning av type innehund ( ikke kattespisende) sjarmerende og hyggelig, og med et ubetalelig, frekt lite tryne dominert av uutgrunnelige, kvasse blå øyne. Så istede for å måtte kjøpe en dvergrase som hushund ( slik endel polarhunndeiere har) var Snoka og mora hennes mine familiehunder, akkurat passe store til å ligge på fanget.

Snoka var et matvrak av dimensjoner, men hun hadde i løpet av sitt treårige liv noen episoder med tap av apetitt et par dager, samt blod i avføringa. Så da dette igjen skjedde utpå sommeren, tenkte jeg ikke noe større over det Men jeg syntes hun stod så mye, som et gammelt øk av et esel, litt trett og salrygget, etter et par dager kom hun ikke engang bort til porten for å hilse på meg.  Men så virket hun piggere og kom til porten for å hilse igjen, og jeg trodde alt var i orden. Men dengang ei, da jeg kom fra nattevakt morgenen etter, kunne dyret nesten ikke gå. Hun sjanglet av sted, det virket som om bakkroppen hadde lammelser Jeg tok noen telefoner til SH-folk for å høre om noen hadde vært borti slike lammelser, men det hadde de ikke. Min mor hadde imidlertid hatt en hund med forstoppelse som var blitt lammet bak en kort periode.

Jeg var nødt til å legge meg litt, og da jeg stod opp var Snoka virkelig syk. Selvfølgelig skulle min veterinærsøster Hanne reise til Danmark på flere dagers seminar, så jeg kostet avsted mot nærmeste dyrlegekontor. Måtte stoppe for å fylle bensin, og da jeg skulle sette meg inn igjen hadde Snoka (som lå i forsetet) kastet opp en durabelig dose med illeluktende kloakkvann i setet mitt  Det var så absolutt ikke vanlig oppkast. Desperat begynte jeg å røske løs setetrekkene, og flaksa ut etter mangfoldige meter med tørkepapir. Oppkavet som jeg var forvekslet jeg vindusvaskevannbøtta med søppelkasse, og dumpet store mengder med  stinkende brunt papir i vannet. Jeg prøvde å fiske det opp da jeg oppdaget tabben, men det var ikke så lett. Så hvis noen fikk en merkelig lukt av bilen sin etter å ha vasket vinduer på Skedsmokorset Shell den dagen, vet du nå årsaken. Heldigvis hadde jeg et pledd jeg kunne sette meg på, og så gikk ferden videre til dyrlegen.Han konstaterte raskt at dyret var alvorlig svekket, og hun ble lagt med intravenøs væsketilførsel, for hun var totalt uttørket. Dette hadde jeg  fantasiløst nok  ikke sjekket ( gjøres ved at man klyper og drar opp en fold nakke/ryggskinn. Når man slipper, skal skinnet straks gli på plass. Dess mer uttørket dyret er, deso lenger blir skinnet stående i «klypestilling» )Den antatte diagnosen var «fremmedlegeme» som blokkerte et eller annet sted i mage/tarm.

Jeg dro hjem til storrengjøring av bilen, skulle tilbake til dyrlegen på kvelden igjen. Tilfeldigvis ringte en jeg kjenner, og hun kunne fortelle at de hadde to hunder som hadde spist stein som satte seg fast. Disse hadde vært meget dårlige og hadde også måttet få væske for å redde livet. Så hadde de fått 1 dl rensa parafin fem ganger om dagen, og steinene hadde kommet ut etter 3 dager. Jeg ble litt lysere til sinns. Og kanskje lommeboka kunne slippe unna med  et par liter parafin isteden for operasjon? ( Snoka var ikke forsikret ) Men da røntgenbildene var fremkalt og fremmedlegemet så absolutt hadde synliggjort seg, så det både langt og spisst ut, dyrlegen mente det var en beinsplint og at den umulig kunne komme ut med parafin. Slukøret tok jeg Snoka, som nå var mye piggere, med hjem. Jeg skulle tenke på det til dagen etter om hun skulle opereres. Alternativet var avlivning. Sånne ting skjer alltid når man har som dårligst råd , men etter litt kapitalinnsprøytning fra min hundeglade mor ble Snoka lagt på operasjonsbordet neste morgen.
Ut kom tre steiner som hadde sittet fast på rekke og rad. Hun var en eksemplarisk pasient, lå snilt på teppet i vaskerommet og tittet mildt på meg inne i halskraven, fikk sine pencillintabletter, ris og fiskeboller. Riktig glupsk var hun da hun endelig kunne få normal mat igjen.

Jeg konkluderte med at steinspisingen var et arbeidsuhell under jakten på smuler under fòringa. Alle hundene fikk etter dette  sin mat på betongheller og livet gikk sin vante gang. Inntil august, 3 mnd etter operasjonen, da inntok Snoka de underlige ståstillingene og de langtekkelige legge-seg-ned-prosedyrene som gav meg bange anelser. Hun orket ikke mat Here we go again!! Parafin og 50 ml-sprøyte var allerede innkjøpt og på plass i skapet for påkomne tilfeller, og innsprøyting av denne fete, klissete væske begynte straks. Vitsen med parafin er at tarmer/fremmedlegemer skal bli så sleipe at  de kommer på gli igjen.  For noe griseri!! Jeg hadde Snoka i kjelleren slik at jeg kunne følge med på hva som kom ut. Bikkja så ut som en nyklekket kylling, for denslags som parafin svelger man ikke helt frivillig. Hun gulpet det på teppet sitt, lå i det, sølte det, hun var glatt som en ål og den avrøytete pelsen stod ut som  pigger. Selv i gresset utenfor var det fettmerker, og håret mitt hang i fete tjafser etter at hun nøs og harket  parafin til alle kanter. Hele husets inngangspart og kjellertrapp var som en skøytebane. Jeg holdt på å tryne mang en gang. For et mareritt!!

Forøvrig må man være varsom når man sprøyter ting i munnen på dyr, for kommer det ned i lungene, kan de få en type lungebetennelse (feilssynkingspneumoni) som er vanskelig å kurere. Og rensa parafin er med sin fete konsistens ekstra ille å få i lungene. (Man må sprøyte det forsiktig i lommen i en av munnvikene, og ikke rett inn i gapet)  Det gikk både 4 og 5 dager. Jeg kjente en klump inne i magen hennes som satt urørlig. Men dyret var riktig sprekt, hun drakk og tisset og travet fornøyd bortover veien på luftetur. Det var tydelig et annet handlingsforløp denne gangen. Men hun fikk ikke i seg mat, og ble tynnere og tynnere. En merkelig lukt begynte å spre seg i vaskerommet, lukten av råttent kjøtt, og den ble verre for hver dag.  Merkelig at hun er så sprek, tenkte jeg. Men årsaken kom for dagen, det var en klump bikkjefòrkjøtt som hadde ramla bak fryseren og ikke Snoka som var årsaken til denne lukta heldigvis. Jeg klaget min nød til søster Hanne, og siden hun akkurat hadde vært på et kurs om denslags, fikk hun tak i en ny type diettmat ( Hills a/d) som skulle være næringsrik og lettfordøyelig, beregna på mage/tarmsyke hunder og katter. Det ble bestemt at Hanne og en kullveninne fra Verinærhøyskolen skulle operere Snoka neste dag, i mellomtiden skulle jeg få i henne diettmaten. Den så ut som svolværpostei, og når man rører i den blir den som Thousand Islands. Ikke lett å trekke  opp i sprøyte og stappe i en motvillig hund det heller. Men noe gled ned.

Da operasjonsdagen opprant, kom det en diger bærsj, og Snoka hoppet og spratt rundt. Hun virket skammelig sprek. Da vi ankom vetrinøsene, var klumpen i magen ikke å kjenne og operasjonen ble avblåst. Vi trodde hun var på bedringens vei og at steinen var på vei ut. Den dagen hadde hun nesten lyst på litt mat, men hun nøyde seg med noen mikroskopiske smuler. Men hun drakk mye. Jeg begynte å legge heller i en liten hundegård der Snoka skulle bo steinfritt. Jeg holdt på å gjøre om hele hundegården i forbindelse med noe gravearbeid. Armeringsnett ble lagt i bunn av hele gården (for å forhindre graving) og grus ble påkjørt Og denne gangen turte jeg ikke bestille  annet enn småkornet singel ( som kjent dyrere enn den grove) av skrekk for at noen andre  skulle sette til livs slike lumske bestanddeler fra mineralriket....

Natten da steinen var forventet «født» hadde jeg glemt å låse inngangsdøra, og våknet av at Snoka stod utenfor hundegården og hilste på de andre. Så hva som evnt. hadde kommet ut gikk jeg glipp av...typisk.
11 dager var nå gått siden hun sluttet å spise, og jeg syntes det var rart hun ikke hadde fått tilbake apetitten Neste dag fant jeg ut hvorfor.Hun ble plutselig akutt dårlig, det kom blodvann fra begge ender og hun ble uttørka på noen timer.  Hanne ble oppringt, Snoka lagt på drypp, men var da så elendig at det ikke var noen mening i å operere henne igjen. De skal ha litt krefter til å komme seg på også. Hanne var sjokkert over hvordan hun hadde tapt seg på de to dagene.  Snoka sovnet stille inn etter å ha fått sprøyte. Da de åpnet magen t for å se hva som skjulte seg der, satt en stor stein bom fast, Antageligvis hadde den løsnet, for så å sette seg fast lenger ned.
Slik endte Snoka sitt liv takket være apetitten på for oss uspiselige ting som stein. Men denne uvanen var/er hun slettes ikke alene om. Jeg har snakka med  mange sledehundfolk om problemet, og overraskende mange har hunder som er steinspisere. Det være seg Alaskan Huskies, Grønlandshunder eller Siberians.  Noen inntar daglig store mengder, og det singler i grus når de gjør sitt fornødne, uten at de ser ut til å ta skade av det. Men i det lange løp blir tarmen skadet, og de får et dårligere væskeoptak, med det resultat at de «sprekker» (slutter å trekke) fortere. En god del har også måttet operere hunder der steinene sitter fast.. Betong eller helleunderlag er eneste løsning for slike umuliusser. Forøvrig har jeg etter at denne historien først ble skrevet fått to unghunder som var fæle til å ete stein. Etter måltidet stod de i timesvis og  gomlet og gnafset i seg stein i området der maten ble servert. Under bærsjeplukkingen fant jeg diverse « bærsjer» som rett og slett var grushauger med litt brunfarge innimellom. Etter at disse to står i en hellebelagt gård etter måltidet og om natten, er grushaugene så og si borte. ( de går på grus om dagen sammen med de andre hundene) Så med disse er min erfaring at storparten av steinene blir satt til livs i forbindelse med fòring.

Konklusjonen på dette temaet er at fremmedlegemer (herefter FL) kan være meget farlig for hunden. Kennelhunder, som oftest lever i hundegård/ får stort sett i seg stein evnt bein, hushunder har et rikere repertoar å jafse i seg av. Gummi, plast, tekstiler synes ikke på røntgen, så slik sett er stein og bein enklere å ha med å gjøre.
Det kan skje forskjellige ting: Fl kan sette seg bom fast i tarmen  og klemme av blodtilførselen i område rundt. Vevet blir da nekrotisert (daukjøtt) og det kan bli hull i tarmen. Betennelse i bukhulen ( peritonitt) blir resultatet om bestanddeler fra tarmen siver ut i bukhulen. Det samme skjer hvis et spisst Fl perforerer tarmen. Hunden vil få feber, bli bukøm og ha store smerter. Operasjon og penicillin må til, ofte må en del av tarmen fjernes.

Fl kan lage sår og rifter på sin ferd nedover og gi betennelse i selve tarmen. Ved kraftige brekninger kan det skje en invaginasjon ( en del av tarmen «sluker» en annen del, og det blir blokkering) Har man en hund man mistenker har fått i seg noe, må man ta røntgen for å fastslå tingenes tilstand. Rensa parafin (fåes på apotek) samt  injeksjon med Combulen ( likegladsprøyte i liten dose, får tarmen til å slappe av og utvide seg litt slik at Fl lettere kan passere Best egnet ved vanlig forstoppelse f eks etter inntak av store mengder bein) er eneste mulighet foruten operasjon. Som man ser av Snokas historie er uttørking den første faren hvis det er snakk om en blokkert tarm. Dyrlegebesøk er som regel uunngåelig hvis hunden har fåttt i seg fremmedlegeme.Det er begrenset hvor mange ganger man kan operere en hund på samme sted. Det kan også skje sammenvoksninger og innsnevringer på operasjonsstedet, som kan gjøre at det lettere setter seg fast noe der siden.
Huff ja hunder har jammen merkelig smak. Skulle ønske at det kun var han i Ivo Caprino-eventyret som koste seg med gråstein, men dengang ei