Om marerittet ved å miste hunder

Jeg var så uheldig å miste to av hundene mine rett før jul, og har gjort meg noen tanker i den forbindelse. Rømlingene var to for meg meget verdifulle lederhunder sågar, forbundet med nakkeline og med seler på. De forsvant 12 km fra "sivilisasjonen", inne på skogsbilveien vi trener og ikke så jeg snutten av dem på nedoverturen med resten av bikkjene. Det var min egen dumme skyld at de stakk, og men det hjelper ikke være etterpåklok når uhellet alt har skjedd. Skrekken for at de var løpt inn i skogen og surret seg fast i nakkelina var stor, kanskje kunne de skade hverandre i panikk, kanskje kunne de bli kvalt, man gjør seg en masse tanker. Heldigvis var det en del snø, så de ikke ville tørste i hjel om de ble sittende fast. Mat klarer hunder seg uten i lengre tid uten at det er krise.

Denne gangen ringte jeg politivakta samme kveld. (Jeg har tidligere en gang opplevd å miste hunder,da ventet jeg til neste morgen med å ringe, det var dumt, for de var observert nede på hovedveien samme kveld og jeg lette i skogen hele natta…..)

Jeg ringte også 3 kenneler som har "oppsamlingsfunksjon" for rømte hunder og sa fra at de var savnet. På den ene kennelen, som averterte med samarbeid med politi og Viking, sa de at de egentlig ikke skulle ha beskjed, men navnet mitt ble nå nedskrevet, dog ble jeg ikke fortalt at jeg også burde ringe en annen nærliggende kennel.Det viste seg at det var en annen romerikskennel som samarbeidet med politiet nå, og hadde jeg ringt rett kennel, kunne jeg ha plukka opp hundene neste dag. For innehaveren fikk melding om at hundene befant seg i området rundt Gardemoen Gjestegård hele dagen, ingen klarte å fange dem og ingen visste hvem som eide dem. Siden jeg hadde ringt politiet mandag kveld, og man ikke vil mase på et overarbeidet politi, ringte jeg ikke politiet igjen før torsdag. I mellomtiden hadde jeg lett og lett inne i skogen, hengt opp lapper med bilder og beskrivelser av hundene, uten å ha sett snurten av dem. På torsdag dristet jeg meg til å ringe politiet igjen, denne gangen på dagtid. Jo, de hadde fått en vag melding om at noen syntes de hadde sett to huskier som var bundet sammen, i hagen sin, men de syntes meldingen var såpass vag at de syntes ikke den var noe å ta abnota. Hadde jeg imidlertid fått vite at de var sett der, hadde jeg ikke kasta bort tid med å lete i skogen. Imidlertid spurte de meg om jeg hadde ringt kennelene, jeg sa hvor jeg hadde ringt og fikk tips om å ringe den ANDRE kennelen på Gardemoen en den jeg hadde ringt. Og ved telefon dit, viste det seg altså at de hadde fått melding om hundene allerede tirsdag. Jeg dro til Gardemoen, men ingen hunder var og se der. Jeg finkjemmet alle tenkelige gårdsveier i området, spurte alle jeg møtte,hang opp flere lapper og delte ut telefonnummeret mitt. Heldigvis hadde jeg langfri fra nattevaktsjobben, og unnlot å sette meg opp på x-travakter som jeg pleier, så jeg hadde tid til å kjøre rundt i alle fall. Så ringte det en jente fra Holter, de hadde sett hundene i området der de bodde, først koblet sammen, siden bare en. De hadde prøvd å lokke dem til seg, den ene ville komme men den andre, som er sky, dro henne med seg igjen via nakkelina. Det viste seg at disse folka hadde ringt politiet og sagt fra, men politiet visste ikke hvem som savna dem. Flere folk i samme område ringte nå på mobilen og hadde sett hundene, men ingen hadde sett dem samme dag. Jeg hadde nå ringt taxisentral, bussentral, sendt etterlysning til avisen,lokalradioen, ringt en haug hundekjørere som skulle spre det videre at hundene var savnet, min mor, som har en meget stor hundebekjenntskapskrets, ringte alle hun kjennte på Romerike og de skulle ringe sine kjennte igjen.

Natt til torsdag, kl 01 ble jeg oppringt av Arnfinn fra den ene kennelen på Gardemoen, politiet hadde ringt ham(men ikke meg) og spurt om han kunne rykke ut, for en dame hadde meldt at en hund løp langs riksveien mot Ask. Han gav meg hennes mob.nr, jeg kledde på meg i en fart og kjørte av sted (jeg bor 30 min kjøring fra området hundene forsvant) Den snille dama ventet på meg og viste meg hvor hun hadde sett Tusky sist. Etter å ha lett iog ropt i 20 min, kom hun travende ned hovedveien, meget blid og glad over å ha blitt funnet. Hun var uten halsbånd, men selen satt på plass og bikkja var helt uskadd. Gudkjelov og takk, da var det bare en igjen. Jeg ringte min mor med den gledelige nyhet, hun hadde hatt søvnproblemer av å tenke på mine stakkars hunder .

Ingen så Byks før fredag ettermiddag, da ringte en dame og sa hun hadde løpt langs Åsvegen mot Nannestad, som da var ganske trafikkert. Damen hadde prøvd å lokke henne til seg, men hun ville ikke komme. Siden hun ikke hadde mobiltlf, hadde hun kjørt til jobben sin for å ringe meg, og mistet henne av syne. Jeg lette i området hele kvelden, og lå i bilen om nattan i nærheten, i håp om at hun skulle dukke opp. Jeg hadde med andre hunder som jeg fikk til å bjeffe og bråke, men ingen Byks dukka opp. Paret som hadde ringt politiet om hundene tidligere i uka, var engasjert i letingen. De var veldig glad i hunder, og syntes synd på både meg og bikkjene, så de kjørte rundt og lette sent og tidlig. Takk til Rita ogJan Erik.

På søndag fikk jeg melding om at Byks lørdag morgen var sett løpende oppover veien vi trener på. Jeg dro oppover og lette, men ingen Byks, men jeg så hundespor med en sripe ved siden av, slepet etter nakkeline med et halsbånd på. Jeg parkerte der vi pleier å starte treningsturen, og gikk med en pissende hanhund i bånd den ene kilometeren ned til hovedveien og opp igjen for å legge "spor" La ut et bikkjeteppe og mat. Tenkte at alt levenet fra startende hunder ville lokke henne fram, men ingen Byks.

Mandag formiddag dro jeg opp dit igjen, og tenk, der løp hun, midt på skogsbilveien. Jeg stoppet bilen, og ropte på henne. Hun stoppet og stirret på meg, men så fort jeg rørte meg, skvatt hun av sted. Det var altså hendt som var blitt meg fortalt kunne skje: hundene kan bli "ville" og til og med være redd eieren sin!!! Denne prosessen skjer nok raskere med Siberian Huskier enn andre hunder. Byks er i utgangspunktet ikke en sky hund….Man tror det ikke før en opplever det selv. Jeg hadde ikke med noen annen hund til å lokke med. Ganske fortvila så jeg henne forsvinne oppover veien. Jeg gav meg til å åpne og lukke døra i bikkjegrinda, og denne lyden fikk henne til å snu og komme mot bilen. Men da hun var nesten framme og jeg steg frem, stakk hun igjen, Men nå hadde hun nok virkelig fått ferten av kjente lukter, for da jeg gikk et stykke unna bilen, kom hun tilbake og hoppet rett inn i bikkjerommet.

Hun klynket et par ganger, da jeg dro henne ut igjen etter nakkelina og tok av henne selen. Da var alt greit, og hun var helt seg selv igjen. Bikkja hadde nå vært på rømmen i 7 døgn. Hun var ikke spesiellt mager, og helt uskadd. Så endte det altså godt. Jeg er blitt meget lokalkjennt i området Holter/Nannestad, ante ikke at det lå så mange fine bondegårder rundt om kring!!!Men jeg hadde brukt 7 dager til leting og hatt masse bekymringer som egentlig hadde kunne vært unngått om systemet hadde fungert. Jeg har all forståelse for at politiet har dårlig kapasitet. Jeg har hørt at folk har fått beskjed fra politiet om at de ikke har kapasitet til etterlyste hunder, og det er greit så lenge dem som melder fra at de har sett slike hunder, blir henvist til de samme oppsamlingskennlene som de som melder hunder samlet.. Jeg trodde i min naivitet at man i dagens moderne samfunn hadde alt på data, også rømte hunder (de er tross alt en fare for seg selv og andre når de løper rundt i trafikken) Men hos politiet legges ikke slikt inn på data (i alle fall ikke her jeg bor) det skrives på en lapp. Om kvelden er det sentral politivakt, på dagen er det lokalekamre som har vakt. Så om disse lappene/beskjedene når lokalkamrene på dagen om du har meldt hunder savnet på kvelden, det er nok ikke alltid. Kennelklubbens register over ID-merkede hunder er heller ikke til hjelp. Begge disse hundene var ID-merkte, men det hjelper ikke når ingen får tak i dem!!! Et sentralt dataregister for savnete/funnete hunder hadde vært på sin plass!!!!

Noen råd til de som mister hunden sin:

- Sørg for at hunden har tfl-nr på halsbåndet eller er ID-merket.(ifall den er død eller skadet, eller noen får fanget den.)

-Heng opp etterlysningslapper så fort som mulig, så mange steder som mulig, gjerne med bilde av hunden. Ring lokalradioer og sett inn annonse i avisa. Bruk fantasien når det gjelder hvem du kan ringe om å være på utkikk etter hunden.Ring også omkringliggende dyreklinikker ifall hunden din blir innbragt død eller skadet.

-Ring alle omkringliggende lensmannskontor og oppsamlingskennler så fort som mulig. Ringer du politiet om kvelden, ta en ny tlf neste dag for å gjennta etterlysningen!!

-Hunder kan vandre temlig langtpå kort tid. Det er nesten umulig å finne dem på måfå, en er helt avhengig av at folk som har sett dem gir melding til deg. -Mobiltelefon er et must når man er ute og leter! Ikke alle er like lure som Lassie , så vent ikke at bikkja finner veien hjem. De kan bli ganske forvirrede av å være på egenhånd.

- Vær klar over at selv en sosial husky kan bli redd folk når den har vært på frifot en stund, dette er det mange eksempler på. Forvent derfor ikke at andre enn deg og familien skal klare å lokke den til seg.

-legg gjerne igjen et spor (klesplagg etc) der hudnen forsvant og oppsøk dette stedet igjen flere ganger.

Til deg som oobservere en hund som ser ut som den er uten eier: Ta deg bryte og ring politiet/ oppsamlingskennel og si ifra at du har sett den, hvor og klokkeslett og vilken retning den løp. DIN melding kan kanskje ha betydning for den eieren som leter etter hunden sin!!!